Gamle Tønsberg : Middelalderbyen   
forrige
Bebyggelsen før ca. 1100
vis innholdsfortegnelse
neste
Tønsberg formes

"Der er også en sjette, Turesberga, som ligger i øst overfor mot danene ..." ( Ordericus Vitalis)

Av bypatriotiske grunner har det vært vanlig å sannsynliggjøre en maksimumsalder på Tønsberg. Byen har vært utropt til Norges eldste. Vel så fruktbart er det kanskje å gå den motsatte vei og stille spørsmålet: hva kan ut fra foreliggende materiale minimumsalderen på byen være ?

Svaret synes forsåvidt greitt. "Byen" være eldre enn 1130. Omkring det året omtales nemlig Tønsberg for første gang i en samtidskilde. Den normanniske historieskriveren Ordericus Vitalis nevner 6 byer ( civates) i Norge. Blant disse er Tønsberg.

En by skyter nødvendigvis ikke frem plutselig og blir kjent blant lærde i Vest-Europa med en gang. Hvis byen er blitt anlagt av en konge eller en annen sterk og bevisst samfunnsmakt, behøver selve bygrunningen ikke å ha tatt svært så lang tid. Men før 1100 må man vel iallfall.

Dateringsspørsmålet reiser imidlertid et annet grunnleggende problem : Hva mente man på 1100-tallet med en by (civitas), og hva skal vi mene om det ? Det første spørsmålet lar seg vel ikke besvare. Av moderne historikere har en rekke kriterier vært lagt til grunn. Det mest nærliggende er kanskje at en by rent bebyggelsesmessig skal skille seg fra landdistriktene. Når et tettsted skal kalles by, vil det med en slik definisjon likevel skape problemer. Skal et klyngetun med husene til mange gårdsbruk samlet på ett sted kalles by ? Skal et større fiskevær kalles by ?

En juridisk definisjon av en by vil kunne gjøre en mer eksakt datering av visse byer mulig. Kriteriet for en by er da at den rettslig skiller seg ut fra landdistriktene. Bysamfunnet stiller så mange spesielle krav til rettsapparatet at landdistriktenes lover og rettsorganer ikke strekker til. Når byområdet blir skilt ut som en særegen rettskrets, finner m.a.o. "bydannelsen" sted.

I vårt tilfelle er haken ved denne utmerkede definisjon at vi ikke vet noe om rettslige forhold i Tønsberg på f.eks. Ordericus Vitalis' tid. Først langt ut på 1200-tallet kjenner vi positivt til egne rettsorganer, lover og forordninger for bysamfunnet under Slottsfjellet.

Det man kanskje kommer lengst med i vår sammenheng, er en økonomisk definisjon av bybegrepet. En by skal i følge denne skille seg ernæringsmessig ut fra landdistriktene. Byborgerne skal selv ikke ha jordarbeid som hovedgeskjeft; de skal først og fremst leve av overskuddet av andres jordbruksprodukter. Forat en by da skal kunne vokse seg stor, er omlandets potensielle rikdom viktig.

Også en slik definisjon har sine svakheter. For å benytte fiskevær-eksemplet igjen: Innbyggerne i et fiskevær skaffer seg i det vesentlige jordbruksprodukter ved å bytte dem til seg fra andre mot fisk. Likevel kan man umulig kalle et lite fiskevær for en by. I samme kategori faller vel også et lite handelssted ( Skiringssal-Kaupangen )? Her skal vi likevel holde oss til denne bydefinisjonen og se om Tønsberg på 1100-tallet kan kalles by.

Vår hovedkilde er "Historien om danenes ferd til Jerusalem". Skribenten som i 1191 fulgte med på en reise til Det hellige Land var på veien innom flere norske byer. Om Tønsberg skriver han følgende:

"Denne byen kan jeg skildre så meget nøyere da jeg oppholdt meg lenge i denne egnen og har lært å kjenne både skikke og bruk og naturforhold der på stedet.

Det åpne havet strekker seg her i en vid bukt, som i mange slyngninger skiller øyene fra fastlandet. En av disse øyene heter Nøtterøy, den strekker seg opp mot byen slik at den lager en havn der. Selve byen er bygget langs strandkanten, og har en rekke brygger for skuter som kommer inn. Hav-fisk finnes det her i store mengder, mens det er mangel på ferskvann. Det er svært mange folk i byen, særlig om sommeren når det kommer skip seilende fra alle slags land. Innbyggerne er gode borgere, både menn og kvinner, kjent for sin gavmildhet og sine almisser; men drukkenskap og fyll er vanlig og bringer ofte ufred når folk kommer sammen, ja, fører til og med til at blodet renner.

Ved siden av byen rager et fjell mot himmelen. De bratte skrentene gjør det nesten til en befestet borg, og bare en enkelt sti fører opp til toppen. Den er menneskeverk, og når den er sperret, er det lett å hindre fiender fra å komme opp. Fritt oppe på toppen av fjellet ligger en vakker kirke viet til St. Mikael. Med sine jordeiendommer underholder den kannikene av premonstratenserordenen som holder til i denne byen. Ved foten av fjellet brer det seg en slette, duftende full av de vakreste blomster, som også er en vel egnet arbeidsplass når en skal bygge nye skip eller overhale et gammelt"

At Tønsberg på det tidspunkt ikke bare var et lite strandsted, tyder uttalelsen om at "det var svært mange folk i byen" på. Hva som legges i begrepet "svært mange folk", er det selvfølgelig umulig å si, men man må vel kunne regne med at bare få av disse livnærte seg av selvproduserte jordbruksvarer fra Tønsbergs umiddelbare nærhet. Dette understrekes av det som sies om hvordan en viss gruppe geistlige i byen ble underholdt. Til kirken på Slottsfjellet hørte det store jordeiendommer ( noe vi også kjenner til fra senere kilder ). Vanlig var det at slike eiendommer lå spredt og ble drevet av leilendinger. Disse betalte en årlig leieavgift ( landskyld). Landskylda bestod oftest av matvarer, og dette kunne, hvis eiendommene var store nok, gi grunnlag for et omfattende hushold hos jordherren. Preostratenser-munkene i Tønsberg led sikkert ingen nød.

Hvordan tønsbergensere ellers livnærte seg på denne tiden, gir også skildringen noe beskjed om.

For det første må man ha drevet med handel. Langs strandkanten var det "en rekke brygger for skuter". Brygger brukes til lasting og lossing av varer, og varene må, liksom skipene, ha kommet fra fjern og nær. Dette har videre gitt grunnlag for en ikke-jordbruks-arbeidende befolkning som likevel har vært bofast ( bryggesjauere, handelsmenn osv.). For det andre må det ha arbeidet håndverkere på stedet. Kilden forteller at det ble bygget båter her, og at gamle ble reparert. Jordgodseiere, geistlige, handelsmenn og håndverkere skapte sikkert igjen levegrunnlag for mennesker i "sekundær-næringene" - verthusholdere, hårklippere, årelatere, musikanter osv.

Konklusjonen må da bli at med grunnlag i en økonomisk bydefinisjon var Tønsberg iallfall by på 1100-tallet. Om Tønsberg eksisterte som by på 1000-tallet, vet vi foreløpig lite eller intet om.

Per Thoresen

 

innhold
toppen av siden
forrige neste